Går i pluss fordi kvinner går i minus

Går i pluss fordi kvinner går i minus (Dagens Nyheter)

Norsk velferd hviler på en enorm arbeidsstyrke som ikke finnes i statsbudsjettet: pårørende. De utfører oppgaver uten lønn, uten opplæring, uten at de opplever at de har et reelt alternativ, og helt uten det vernet enhver ansatt ville hatt etter arbeidsmiljøloven.

Det finnes ingen grenser for arbeidstid, ingen krav til opplæring, ingen systemer for avlastning og ingen prosedyrer for å melde fra om uforsvarlige forhold. Hvis en ansatt i hjemmetjenesten blir utsatt for fysisk eller psykisk vold fra en person med kognitiv svikt, skal det skrives avvik og arbeidsgiver må iverksette tiltak.

Når det samme skjer med en pårørende, finnes det ingen avviksmelding, ingen HMS-oppfølging og ingen som trår inn for å sikre dem. Likevel er dette arbeidet avgjørende for at helse- og omsorgstjenestene ikke kollapser.

Pårørende finnes i alle familier, i alle aldre og av begge kjønn. Uten innsatsen deres stopper omsorgs-Norge.

En ny rapport fra Menon Economics anslår at pårørende utfører ubetalt omsorgsarbeid verdt 63 milliarder kroner i året. Det tilsvarer titusenvis av årsverk, arbeid som måtte vært finansiert offentlig dersom pårørende sluttet å stille opp.

Samtidig koster sykefraværet i Norge 85 milliarder kroner årlig. Kvinner står for hele 59 milliarder av denne kostnaden. Menn er også pårørende bærer store omsorgsoppgaver, men de statistiske utslagene er tydeligst hos kvinner, som tar størst del av den ubetalte omsorgen og topper sykefraværsstatistikken.

Norge registrerer ikke om sykefravær skyldes omsorgsbelastning. Dermed mangler vi helt grunnleggende kunnskap om hva som driver kostnadene.

Forskning viser at pårørende har forhøyet risiko for sykefravær, men norske sykefraværsdata registrerer ikke om fraværet skyldes pårørendebelastning. Tallet 17 milliarder er derfor ikke hentet fra statistikken, men et bevisst konservativt regneeksempel som illustrerer hvor store gevinster staten sitter igjen med, selv når vi underdriver belastningen for pårørende:

63 milliarder spart på ubetalt omsorg – 17 milliarder tapt i omsorgsrelatert sykefravær = 46 milliarder kroner i pluss.

Da melder et ubehagelig, men nødvendig spørsmål seg: Hvem er det som egentlig tjener på at pårørende stiller opp gratis? Og hvem bærer prisen?

Regnestykket går i pluss fordi kvinner går i minus.

Det betyr at den økonomiske modellen blir særlig sårbar når den tyngste byrden treffer en gruppe.

Politikere liker avgrensede målgrupper. Pårørende er ikke en målgruppe. Det er en rolle som skifter, som ikke registreres, og som treffer mennesker på ulike tidspunkt i livet. Nettopp derfor faller pårørende mellom alle stoler.

Når en gruppe er alle, blir den samtidig ingen sitt ansvar, hverken i budsjetter, lovverk eller organisering. Det gjør det enkelt å skyve problemene foran seg, og vanskelig for pårørende å få gjennomslag.

Når pårørende når grensen for hva de klarer, kommer konsekvensene raskt:

• økt sykefravær
• lavere sysselsetting
• høyere helseutgifter
• større press på allerede pressede omsorgstjenester

Den usynlige gevinsten for staten på 46 milliarder forsvinner og erstattes av reelle kostnader.

Hvis vi mener alvor med bærekraften i velferdsstaten, må vi:

• registrere om sykefravær skyldes omsorgsbelastning
• bygge konkrete tjenester som støtter pårørende i praksis
• slutte å basere velferden på gratisarbeid som ikke er bærekraftig
• erkjenne at dette er en økonomisk risiko, ikke et privat anliggende

Dette er ikke først og fremst et velferdsproblem. Det er et arbeidslivsproblem og et likestillingsproblem.

Pårørendes innsats utgjør 63 milliarder kroner hvert år. Den dagen denne arbeidskraften kollapser, står norsk velferd i alvorlig økonomisk fare.

Spørsmålet er derfor ikke om vi har råd til å prioritere pårørende.
Det er om vi har råd til å la være.