Hvem gjør det mulig å bo hjemme lenger?

Hvem gjør det mulig å bo hjemme lenger? (Stavanger Aftenblad)

Kristin Hoffmann stiller et viktig spørsmål i Aftenbladet: Når er et menneske hjelpetrengende nok?

Det er et spørsmål som treffer midt i diskusjonen om sykehjemsplasser, kriteriene for å få plass og kommunenes mål om at flere skal bo hjemme lenger. Det snakkes langt mindre om alle de pårørende som hver dag gjør det mulig for mennesker med store hjelpebehov å fortsette å bo hjemme.

Pårørendes innsats er ofte helt avgjørende for at dette skal gå.

Pårørende gjør det mulig

De fleste ønsker å bo hjemme så lenge som mulig, og mye kan gjøres for å skape trygghet gjennom hjemmetjenester, tilrettelegging og velferdsteknologi. Samtidig mangler dette bildet ofte en viktig del. Selv med hjemmetjenester, vedtak og tekniske løsninger er det ofte en ektefelle, en datter, en sønn eller en annen nær person som får hverdagen til å gå rundt.

Vi har ramset opp disse oppgavene utallige ganger før, og vi gjør det igjen fordi de fortsatt er så lette å overse. Det er noen som handler mat, følger til lege, ordner medisiner, vasker klær, tar telefonene, følger med på om mor har spist og drukket, og reagerer når noe endrer seg. Noen er våkne om natten, andre bruker store deler av fritiden på koordinering mellom fastlege, kommune, apotek og andre tjenester. Mange gjør dette over lang tid, samtidig som de står i jobb, har egen familie og forsøker å ta vare på egen helse.

NOU 2026: 6peker på hvor omfattende pårørendes innsats er, og hvor avhengig helse- og omsorgstjenestene er av den. Når stadig flere skal bo hjemme lenger, og terskelen for sykehjemsplass blir høyere, må vi også se på hva dette krever av familien.

Hvor går tålegrensen?

Et vedtak om at en person fortsatt kan bo hjemme, sier ikke nødvendigvis så mye om hvor selvhjulpen personen faktisk er. Det kan også fortelle at pårørende fyller gapene mellom tjenestene og sørger for at situasjonen fortsatt går rundt.

Hva skjer dersom denne innsatsen blir mindre eller faller bort? Ville personen fortsatt kunne bo hjemme dersom ektefellen ikke lenger klarte nettene, datteren ikke kom flere ganger i uken, eller sønnen ikke tok ansvar for mat, medisiner og avtaler?

Dette handler ikke om at alle med store hjelpebehov skal på sykehjem. Mange ønsker å bo hjemme, og mange pårørende ønsker å bidra, men det er stor forskjell på å bidra og på å være selve forutsetningen for at et omsorgsnivå fungerer.

Når omsorgen går utover jobben

Dette har også en samfunnsøkonomisk side. Når pårørende tar et stadig større omsorgsansvar hjemme, samtidig som de skal stå i arbeid, øker risikoen for at belastningen får konsekvenser også for arbeidsdeltakelsen.

Hvis en datter må redusere stillingen, en ektefelle blir sykmeldt eller en sønn faller helt ut av arbeidslivet fordi omsorgsoppgavene hjemme ikke lenger lar seg kombinere med jobb, er det vanskelig å kalle dette god samfunnsøkonomi. Da kan en innsparing i en del av systemet føre til større kostnader et annet sted, både for den enkelte, for arbeidslivet og for fellesskapet.

Vi må se hele regnestykket

Derfor holder det ikke å se på hvor mange som står på venteliste til sykehjem. Vi må også vite mer om dem som har fått avslag, om hjelpebehovet deres og om hvor mye av den daglige omsorgen som i realiteten bæres av familien.

Hvis pårørende er en forutsetning for at flere skal kunne bo hjemme lenger, må også pårørendes kapasitet være en del av helhetsvurderingen. Ellers risikerer vi å beskrive situasjoner som «mestring hjemme», mens det i realiteten er familien som gjør mestringen mulig.

Et bærekraftig helse- og omsorgssystem kan ikke bygge på at pårørende alltid skal strekke seg litt lenger.